Kvinners stilleben ses på som en feminin sjanger, gjerne med kunsthistorikernes medlidende øyne. I en tid da kvinner ikke kunne bevege seg like fritt som menn, har man gått ut fra at dette var et av få motivtyper som var tilgjengelige for dem: motiver som finnes innenfor hjemmets fire vegger, som blomster, frukt og porselensskåler. Når mannlige kunstnere i samme periode maler stilleben - blomster, frukt, vaser - blir det derimot sett på som genialt og beundringsverdig, som avantgardistisk brytningskunst og malerisk eksperimentering. Hvorfor er det slik? Har kvinnelige malere virkelig hatt så begrensede kunstnerliv? Maler menn så mye bedre? Finnes det sentrale kvinnelige modernister i norsk kunst? Er det heller snakk om kritikerne og kunsthistorikernes fordomsfulle briller? For første gang blir historien om norsk modernistisk maleri - fra cirka 1870 til 1930-tallet - presentert uten menn. Denne boka er en feministisk aksjon.

Boka presenterer malerier av kjente navn som Harriet Backer, Kitty Kielland, Asta Nørregaard og Oda Krohg, men også en lang rekke mindre kjente kunstnere, som Signe Scheel, Leis Schjelderup, Mathilde Dietrichson og Charlotte Wankel.