De siste årene har norske reguleringer blitt kritisert for å bygge på et for tynt analysegrunnlag, blant annet av OECD. Idealet kritikerne fremhever er inspirert av nyere amerikansk praksis: Reguleringer bør bygge på mest mulig fullstendige og presise årsak–virkning-analyser, både før og etter reguleringen. 

En slik tilnærming vil være vanskelig å forene med den tradisjonelle norske fremgangsmåten, som vektlegger samarbeid og deltakelse i beslutningsprosessen og som har særtrekk som gjør det vanskelig å utforme detaljerte årsak–virkningsanalyser. Når det i tillegg finnes holdepunkter for at den nordiske og norske reguleringsmåten fungerer relativt godt, kan det være gode grunner for å fastholde grunntrekkene i norsk reguleringsprosess.

I boken drøftes også hvilken rolle rettsvitenskapen bør spille i årsak–virkning-analyser av reguleringer. Tradisjonelt har rettsvitenskapens viktigste oppgave vært å analysere retten slik den er (gjeldende rett). Dermed har juristene i større grad lært å lese og tolke rett enn å lage rett – juristen lærer å lese, men ikke å skrive, lover.