Dette er den første boka i Jan Guillous romanserie Det store århundret.

Boka handler om de tre farløse brødrene Oscar, Sverre og Lauritz på begynnelsen av 1900-tallet. De blir sendt til Tyskland for å utdanne seg til ingeniører av bergenske velgjørere.

Da havet tok både faren og onkelen deres, måtte de tre guttene i det lille fiskeværet på Vestlandet reise inn til Bergen for å prøve å forsørge familien. De tre små repslagerlærlingene viser seg å være uvanlig teknisk begavet og ved hjelp av bergenske velgjørere blir brødrene utdannet jernbane- og brobyggere ved universitetet i Dresden. Planen er at de skal tilbake til Norge for å bidra til det mest storartede norske ingeniørprosjektet noensinne - byggingen av jernbane mellom Oslo og Bergen. Men kjærligheten vender om på alt.

Den ene broren flykter, bedratt og skamfull, til tysk Øst-Afrika. Den andre broren flykter også på grunn av kjærligheten, han ender i London. Bare Lauritz, den eldste, vender tilbake til Norge. Som takk for utdanningen slutter han seg til jernbanebyggingen på Hardangervidda.

I det nye århundret var fremtidsoptimismen stor. Med teknikkens gjennombrudd skulle alle kriger være utryddet. Lite ante man om at verden sto overfor det blodigste og mest dramatiske århundret noensinne.