Mens Blanca sørger over moren, som åpenbart har forlatt både henne og denne verden, har Lotta fullt opp med praktiske affærer. Det er både givende og krevende å drive Lises hus, og stadig flere nødstilte tør å be om hjelp.

Hun hørte at gutten løp moren og lillesøsteren i møte. «Dette er frøken Lotta, hun er helt blind, og hun skal hjelpe oss,» bablet han. «Du trenger ikke å være redd, mor. Frøken Lotta er snill, alle er snille her.»

«Velkommen,» sa Lotta og smilte. «Skal vi gå inn på kontoret og snakke sammen?»

«Om det ikke er for mye bry,» svarte kvinnen med svak stemme. Den lille piken gråt stille.

«Jeg vet ikke min arme råd.» Kvinnen gråt også nå.