Ingrid vaklet bakover, redselen jog gjennom kroppen hennes.

– Håkon! Hjelp! skrek hun.

Jarl hadde løftet armen på ny. Ingrid ville løpe, men var trengt inn i et hjørne. Tankene hennes gikk til barnet. Redselen steg ytterligere. Jarls øyne lyste av noe hun ikke klarte å tyde, hendene hans festet seg om skuldrene hennes. Det svartnet for henne, og hun følte hvordan beina var i ferd med å gi etter under henne.

– Slem, messet Jarl. – Slem kvinne. Slem, slem, slem.