Selvransakende roman om lengselen etter radikale livsvalg - og hvor galt det kan gå.
Wencke Mühleisens slovenske far slutter seg i 1941 frivillig til det tyske Wehrmacht. Wencke Mühleisen selv slutter seg i 1976 til det ideologiske AAO-kollektivet, basert på fri sex og felles eiendom. Hun forlater etter hvert kollektivet og etablerer seg som forsker. Så finner hun et brev fra faren, skrevet på 80-tallet, mens hun fremdeles var del av AAO. Brevet viser at hans holdninger fortsatt domineres av et rasistisk tankegods. Verst av alt er det at han regner med at hun skal forstå ham, siden hun selv har brutt så radikalt med samfunnets normer.
Dette lenge glemte og fortrengte brevet utløser en eksistensiell krise for Mühleisen. Hva var det hun, en feminist på venstresiden, hadde gjentatt, som gjorde at han, en rasist på høyresiden - i én enkelt setning kunne sette dem i samme bås? Hun må vite mer, og begynner å grave i farens fortid. Samtidig må hun konfrontere seg selv med de typiske 70-talls-overskridelsene som fant sted i kollektivet, og sin egen rolle og ansvar i dette.