Med koronakrisen har vi fått en kraftig påminnelse om det banale faktum at kroppen er uendelig mye mer enn en beholder for fri og uavhengig selvutvikling. Kroppen er natur, den er sårbar fordi den er forbundet med alt annet liv - til og med et virus fra flaggermus.

Selv om pandemi og karantene gir en situasjon som er fundamentalt ny for oss i dag, er den ikke ny i menneskehetens historie. I fortellingene om pest og pandemier finnes skildringer av prøvelsene kollektivet og enkeltmennesket blir satt på: Hvordan hindre smittespredning? Hvordan pleie sosiale relasjoner og ivareta forpliktelser overfor medmennesket? Hvordan sørge for de syke, begrave de døde og samtidig unngå å bli smittet? Hvordan bevare verdighet? Kort sagt: Hvordan overleve?

I "Pandemiarkivene" er siktemålet todelt. Stueland dukker ned i skjønnlitterære mesterverker og ser på hvordan de fremstiller samfunn og enkeltskjebner i perioder med pest og pandemi: hverdagen redefinert av karantenebestemmelser, frykt, hjerteskjærende avskjed og selvoppofrende hjelpearbeid; verdier presset til det ytterste eller akutt redefinert. Det andre siktemålet, bokens tyngdepunkt, består i å forfølge de medisinske aspektene. Med skjønnlitteraturen som veiviser inviteres leseren med inn i legevitenskapelige og helsepolitiske responser på biologiske hendelser.