Marina Tsvetajeva (1892-1941) var en av den russiske modernismens fremste lyrikere. Hun debuterte med Kveldsalbum i 1910, og ga i sin korte levetid ut et titalls bøker, hovedsaklig dikt, men også barndomsminner, drama og essay om poesi. I perioden 1922-39 levde hun i eksil, først i Praha og deretter i Paris. Sluttens dikt er en suite som hun skrev etter en kjærlighetsaffære i Praha, da ekteskapet hennes hang i en tynn tråd. Fjellets dikt, også det skrevet i Praha, er tilegnet fjellet som sørger med diktets jeg over en tapt kjærlighet. Marina Tsvetajeva visste godt hva tap var. Gjennom den russiske revolusjonen og den påfølgende borgerkrigen ble hun, som utallige andre russere, rykket opp med rota. Hun mistet en verden - klassetilhørighet, familie og land. Det bemerkelsesverdige med denne dikteren er at hun evner å omforme erfaringene til stor diktning. Hennes hengivne og kompromissløse holdning til poesien setter spor i den som leser diktene hennes. Sluttens dikt og Fjellets dikt tilhører noe av det mest fullendte hun skrev.

Gjendiktning, kommentarer og etterord av Karin Haugane