Da vi ble rammet av koronapandemien, stoppet samfunnet opp. Skoler stengte og vi måtte holde oss hjemme. Mange ble permittert og mistet jobben. Myndighetene bestemte hvor mange vi kunne ha på besøk og hvor vi kunne reise, og alt som virket fast syntes å fordampe i luften.

Pandemien ble et forstørrelsesglass som avslørte forskjellene som allerede eksisterte i samfunnet, både i Norge og i verden.

Hvorfor rammet pandemien så skjevt? Kan vi vende tilbake til hverdagen vi hadde før? Eller er det bare oppskriften på nye kriser? Hvilke muligheter har vi til å skape et mer rettferdig samfunn, som er bedre for både mennesker og natur?