Familien er den ene tingen som absolutt ingen kan velge seg på forhånd. En forelder kan kanskje velge hvilket barn det vil føde, men barnet har ingenting det skulle sagt. Det kan heller ikke bli til uten. Man kunne sagt at de aller fleste av Guds funksjoner i Bibelen, blir, på jorda, på landjorda, utført av familien. Det er den vi ber til, som regel. Det er den vi elsker og beskytter, eller hater og forlater. I Familien din skriver Nora Eide seg gjennom bredden i dette emosjonelle spekteret, fra savn til emosjonell tretthet, fra overvekt til likegyldighet. Slik tannlegen pirker i tennene på jakt etter råte, pirker Eide i vante og uvante familierelasjoner for å finne de faktiske bindingene mellom oss.
Novellene, historiene og tekstpunktene som utgjør Eides debutbok, forteller oss at vi kan ikke ta hensyn til alt og alle hele tiden. Det går bare ikke. Og med den første overseelsen, den første lille revnen i tøystoffet, blir ingenting det samme igjen. Som det heter om så mye. Et sted skriver hun: «Det er stille, søsknene hans sitter lent mot skuldrene hans på hver side. Sover med åpne munner og løftede øyebryn. De ser like overrasket ut begge to, som om de virvler gjennom den samme drømmen,» og det er fra den tenkte kollektive identiteten (den samme drømmen) mye av gnisset i familiekonstruksjonen ligger. Hvem vil hva og hvem får lov til hva. Familien kan hjelpe eller ikke hjelpe. Forhindre. Familien kan ofre eller ikke ofre. Familien kan lære deg å være en du til syvende og sist ikke ønsker å være. Og hva gjør man med det?