Richard Flanagan mottok Man Booker-prisen i 2014 for romanen Den smale veien til det dype nord. Goulds fiskebok var hans internasjonale gjennombrudd og er på samme tid en fantastisk episk fortelling om Australia i det nittende århundre, og en fabel om vår egen tid. Flanagan er en av Australias mest kjente og best selgende forfattere. I tillegg er han prisbelønt både i sitt eget land og internasjonalt. Han mottok i 2002 The Commonwealth Prize for Goulds fiskebok. Alt begynner med at fortelleren finner en gammel bok. Boka øver en nesten magisk tiltrekning på ham. Han leser den til han kan den utenat, og han bruker all sin tid på å få den autentisert. Boka han finner er Goulds fiskebok. Den inneholder fiskene straff-fangen Gould malte da han satt i fangeleir i Tasmania på midten av 1800-tallet. At Gould gjorde dette er et veldokumentert fakta, men det som er spesielt med boka vår forteller har, er at den også inneholder Goulds dagboksnotater fra den grusomme og bestialske fangeøya Sarah Island utenfor kysten av Tasmania. I følge offisielle kilder eksisterer ingen slik dagbok. En dag fortelleren sitter på bar og drikker -- noe han gjør oftere og oftere ettersom ingen vil tro ham -- må han slå lens, og mens han er borte forsvinner boka. Dermed begynner han å gjenfortelle Goulds historie. I en merkelig blanding av moderne og arkaiske ord og vendinger gjenforteller han en historie som er nesten for grusom til å tro. Gould kom til Tasmania i 1803 som ung matros. Uheldige omstendigheter og et oppfinnsomt gemytt sørget for at han ble dømt til tilsammen 49 års straffarbeid for tjueri, obsternasighet og respektløshet overfor kongen. Det er disse årene Gould forteller om i dagboken. Fangeøyas kirurg oppdager hans talent for å male og setter ham i gang med å male fisken i havet. I tillegg til å male skriver Gould i all hemmelighet sin dagbok. Han bruker det 'blekket' han har for hånden: blod, bladsaft, oppmalt skjell blandet med spytt og fett. Historien Gould forteller er om et lite samfunn av mer eller mindre forrykte menn. Fangevokterne er sadistiske med pervers glede av å pine straff-fangene. Fangene blir gale av sult, redsel og tortur. Likevel unnlater ikke mennesker å forsøke å skape seg et slags liv. De som forsøker å rømme, overlever ikke lenge. Boka er full av referanser til den klassiske anglo-amerikanske episke romanen. Flanagan bruker et språk og en stil som skaper en egen fascinerende og original stemning og tone i boka. Dette er virkelig en bok man ikke har lest maken til. I partier flyter den som en slags drømmeaktig fantasi i andre er den fylt av grim realisme.