11 ungdommer skriver om sine møter med helsetjenester, barnevern og politi. Det har blitt brukt millioner av kroner på hver av dem over lang tid - uten at livene deres ble bedre. Mange fikk det verre. Dette er fortellinger om en brutal virkelighet i Norge. Samtidig gir boka håp.

Ungdommene beskriver hvordan vi kan møte barn og ungdommer som skader seg, ruser seg, rømmer, bruker vold, slutter å spise, forsøker å ta livet sitt, eller som gjør andre desperate handlinger på måter som oppleves trygge for dem. De skriver om hvilken hjelp som er nødvendig, og hvordan god profesjonalitet bør være.

I nyhetsoppslag om rus, selvmordsforsøk, vold og kriminalitet stilles myndighetene til ansvar. Politikere vil vise handlekraft og mer kontroll, og makt blir raskt en løsning. Budskapet i denne boka er noe helt annet.

Samfunnet kan velge andre løsninger. Politikere og ansatte i tjenestene kan bestemme seg for å lytte til råd fra barn og ungdommer som har behov for denne hjelpen. Disse rådene må få betydning for valg av løsninger. Da ivaretar vi rettigheter etter barnekonvensjonen, og vi sparer ressurser og verdifull tid i livene til barn og ungdommer.

Boka er skrevet for politikere, myndigheter, fagfolk og studenter. Den gir verdifulle erfaringer og råd til alle som skal møte barn og ungdommer i utsatte livssituasjoner.